Bonderomantikken: interessante uttalelser av Jacob B. Bull.
Kilde.
Østerdølen.
Tirsdag 23 Oktober 1923.
Nasjonalbiblioteket.
BONDEROMANTIKKEN.
HJEMSTAVNSDIKTING.
Interessante uttalelser av Jacob B. Bull.
Jacob B. Bull har i Aftenp. skrevet en meget interessant artikkel om Nordisk Hjemstavnsdikting --- diktingen om ens hjemstavn, --- om livet og kulturen på det sted, hvor man er vokset op.
som Norske hjemstavsdiktere nevner han Ånrud, Tryggve Anderssen, Bojer, Bull selv, Egge, Hj. Christensen,Joh. Falkberget, Hamsun, Kinck, og alle Landsmaalforfattere.
Det er "det karakteristiske at omtrent alle våre mere betydlige norske diktereefter en bedrøvelig forsøksvandring på den frie diktings høider, i flokk og følge blir Hjemstavnsdiktere og derigjennem skaper verker av blivende ved".
Norge er nu --- hevder Hrr. Bull --- iferd med å bli det land i Norden, hvis hele folkeliv er blitt fuldt og helt dikterisk belyst.
I forbindelse med Bondelivsskildringerne må jeg kortlig omtale den såkaldte "Bonderomantik".
Den egentlige Bonderomantikk tok i Norge sin begyndelse med den Bjørnson"dske bondelivsdikting.
Det romantiske som sådant bestod da i en løftning av mileuet op over det faktiske, det rent realistiske.
Retningen betyr altså en avvikelse fra virkligheten med en tilsvarende forringelse av den litterære og kulturelle verdi.
Det kan ikke nektes, at den Bjørnson"ske bondenovelle, som nærmest hadde en nasjonal vekkelse som formål både i syn på naturen og livet, avvek betydelig fra virkeligheten, tross den almene skjønhet Bjørnson selvfølgelig forsto å forlene sine skildringer med.
I den følgende periode, innledet av Ånrud og mig, blev der tatt bestemt avstand fra dette; menneskene som de var og naturen som den var blev det vår opgave og skildre.
Da trengte atter en misforståelse, som bør tilbakevises, inn i vår litterærere kritik.
I en fullstendig begrepsforvirring angående den Norske bondes liv og følelser gikk den ut fra, at der hos bonden ikke fandtes spor av romantisk følelse, og at altså en hver diktersk skildring av sådanne forhold var "romantik" og ikke virkelighetsskildring.
Påstanden røber det kompletteste ubekjentskap til de forhold, hvorunder især hele vår bondefjeldbefolkning lever.
Den ensomme natur, de enkle veldige krefter, som hopes op i denne ensomhet, setter et mektigere press på lidenskaapene enn bylivet med dets mangfoldige avløp for følelseslivet.
Det er i min fødebygds historie eksempel efter eksempel på, at unge odelsberettigede menn på store velhavende gårder har opgitt odelsretten og satt sig som husmann på sin fars gård eller brutt nybygge i ville skogen for å kunne forenes med den pike, de hadde kjær.
I de tider, da barn ikke kunde gifte sig uten sine foreldres samtykke, kan der eftervises retsaker mellem far og søn netop om sådanne kjærlighetsforhold; men det skal dog sies til rettens ære, at i alle de tilfeller, jeg har påtruffet har kjørligheten gått av med seieren --- til bygdens udelte tilfredshet.
Ti sympatien for det "romantiske" er i fjellbygderne minst likeså stor, om ikke større, enn blandt bybefolkningen.
Et annet bevis, hvor dypt bondens kjærlighetsliv kan bunde, er de mange eksempler på selvmord av kjørlighetssorg, som jeg også har kunnet eftervise i min fødebygds historie.
En ung soldat skyter seg sig utenfor --- kirkeplanken, mens i kirken hans elskede vies til en annen, tvungen av sine foreldre.
En annen som hjemkommen fra krigen mottar budskapet om, at hans forlovede er død, blir vanvittig av sorg og henlever resten av sit lange liv(han blev 90 år) ensom i en gammel barfrøstue, sløret i vanviddets tanker og altid ventende på "henne".
En tredje går i Storsjø og drukner sig, mens hennes elskede ligger på likstrå !.
Jeg tenker, vi efter disse oplysninger må be os fri for betegnelsen av bondens sterkt romantiske følelsesliv som "himmelblå romantik" der intet har med virkeligheten og gjøre.
Ennu et viktig punkt bør nevnes i forbindelse med bondens erotiske liv.
Det er blitt, jeg hadde nær sagt en trosbekjennelse mellem den bohemistiske del av vår litteraturkritikk, at bondens kjønsliv er et ubehersket driftsliv, som ikke makter å ta andre hensyn enn øyeblikkets tifredsstillelse.
Intet er mere ubegrunnet enn dette.
Det erotiske liv er, særlig for de unge bondekvinners vedkommende, fullstendig underkastet deres vilje.
Å opsette al erotisk tilnermelse, inntil forholdene i hjemmet tillot ekteskap, var for Østerdalens kvinner en ganske almindelig ting.
Den frie omgang mellem kjønnene, f. eks. lørdagsfrieriet, foregikk uten at noget anstøtelig eller usedelikt fant sted; ja, så selvsagt var dette , at en ung mann av min bygd anla sg mot sin far, forde han hadde misbilliget, at sønnen lot sin forlovede, som vr søkt inn i stuen fra fjøshellen, hvor nogen unge menn trengte sig inn, ligge ved sin side natten frem.
Den unge mann vant saken med glans; foreldrene blev dømt til at ta sine ord tilbake og gjøre sønnen og den unge kvinne sin unskyldning.
Et sådant herredømme over sine sanser, en sådann motstandskraft mot et rent legemlig tilnærmelse vil vanskelig kunne tenkes innenfor vårt byliv med dens nervesvekkede og forkvaklede følelsesliv.
Og dog er det et uomstøtelig faktum, var det iallefald like op mot slutningen av det 19de århundrede.
Hvad en LASCIV litteratur og en materialistisk livsanskuelse kan ha endret i disse viktige forhold med det nye århundredes begynnelse, er ikke godt å si; men der er tegn til, at en DEPRAVASJON er under utvikling.
Jacob. B. Bull.
---
---
---
Drevet av Rendalen Historie