Den eldste bygd i Østerdalen.
GAMMELT OG NYTT FRA ØSTERDALENE.
REF: JUBILEUMSÅRET.
Fredag 16 mai 1930.
For Hamar Stiftstidende av Ivar Sæter.
Nasjonalbiblioteket.
Ved reformasjonens innførelse i Norge 1537 blev den gamle kirkeordning i Østerdalene forstyrret.
Der kom i stand en vilkårlig sogne - inndeling hvorved de to bispedømmer Hamar og Oslo, blev slått sammen til ett stift under navn Oslo stift(senere Akershus) med omkring 100 prestegjeld fra Tynset til Baahus Len .
De siste Hamarbisper endte som martyrer og hverken folket eller Geistligheten gikk godvillig med på den nye lære.
Alt som kunde minne om det gamle, blev hensynsløst fjernet av kongens menn(futene),men det rotfaste er ikke så lett og fjerne og det lever fremdeles i folkets sind.
Gamle navn og skikker har sin hevd den dag i dag blandt menigmann. Man sier fremdeles Helgemes, Vårfrumes, Jonsok, Olsok, Larsok og Barsok og så videre, og hele vår kirkelige ritus er en levering fra våre gamle katolske fedre.
De 25 prelater, som i 4 - 500 år satt med krumstav på Hamar som Østerdølenes åndelige høvdinger fortjener et kapitel forsig i dalens saga.
Den siste biskops endeligt er betegnende for den gamle kulturs endelikt i Norge, hvorfor vi vil berette den efter historien.
22 junius anno 1537 ved sankthans skjønne tider overgav den siste Hamarbisp sig til Kongens befalingsmann Trude Ulfstand og avskjeden skildres således i den gamle krønike:
"Som bispen og hr. Trude ginge sammen langs Mjøsens blomsterklædte strande falt Bisp Mogens på Knæ og takket gud i Himmelen for hver den dag han hadde ladet hannem leve.
Dernest bød han Kanniker og Præster gode nat, dernest Hamar Domkirke og Kloster gode nat, dernæst Hofmærd, Menige og Almue, borgere og bønder gode nat, med grædendis Taarer hviskende vale, vale,vale.
I forbindelse med denne den gamle kulturs svanesang for Østerdalene kan som et kuriosum nevnes at en Østerdøl (Knut Pedersen Skanke fra Østerdalene) var høvding for det vaktmannskap på Steinviksholm borg, som erkebiskop Olaf Engelbrektson efterlot sig, da han med kirkens dyrebareste klenodier måtte reise fra Norge for aldri mer å vende tilbake.
I den katolske middelalder - i flere hundrede år var det en veldig reisetrafikk gjennom Østerdalene av pilegrimer til og fra Nidaros.
Herom har flere forfattere levert verdifulle bidrag, av hvilke kan nevnes prost Smith i sin Trysilbeskrivelse og svensken Karl Trotzig i sitt skrift " Pilgrimsvegen til St, Olofs Helgedom i Nidaros 1925.
Vi får her et overveldende inntrykk av den rolle disse pilegrimsferder spilte i datidens kulturliv, og vi forstår hvorfor Østerdalene i den gamle tiden var med på å bygge kirker og klostre og var med på å reise domkirken på Hamarkaupangr som et samlet strålende symbol på folkets åndelige og materielle makt over opplandene(Østerdalene).
I Trysild går der sagn om kirker med billeder av st. Olaf og andre helgener. Et tjern heter Olavstjernet og en sjø kalles Munksjøen og i fjellene er det veier efter pilegrimsskarene(Munkveien).
Fra Trysil fortelles der også, at når pilegrimstogene ankom til bygden med trommer og piper forlot folket sitt arbeide, selv om det var i den travleste sommertid, og strømmet til kirken under bønn og lovsang.
Den almindelige vei for pilegrimsstrømmen var over Trysil, gjennem Rendalen og Tynset og videre over Vingelsfjellene til Guldalen.
I Engerdalen finnes der et sted, som kalles Munkebeite og i Aamot et sted som heter Monkbetseteren.
Disse navn skriver sig fra at de reisende hadde rett til å la sine hester gresse på visse steder langs veien.
Kong Magnus Eriksøn utstedte nemlig i 1328 en forordning til bønderne i Solør - Østerdalene og alle Opplandene om beskyttelse for pilegrimer til og fra St.Olavs grav i Nidaros, og så sent som i 1812 skulde der i domkirken i Nidaros finnes et gammelt dokument, hvori bønderne i Østerdalene forbys å innhegne de steder hvor pilegrimene pleide å hvile og gresse sine hester.
Om Monkbetseteren går der endog et sagn, at i stille kvelder kan man høre luften tone av sang, bjeldeljom og hestevrinsken og i morgentåken kan man se skarer av menn i flagrende kapper ri langs åsryggen.
I Stor Elvdal har der vært katolsk kirke og flere fund endog fra sten og jernalderen, tyder på gammel bosetting. Det var måskje her oppe i disse veldige skoger at de hadde sitt hjem de eldgamle sagnfigurer, helter eller jutuler, som Østerdølene sies og nedstamme fra.
Men den eldste bygd i Østerdalen er efter all sandsynlighet Rendalen. Gårdsnavn og oldtidsfunn taler for, at her har vært bosittende folk langt tilbake i tiden.
Den bekjente Fonnås - spenne skal efter inskripsjonen å dømme skrive sig fra omkring år 650 og ved gården Akre står der to steer ved veien merket med ML og et kors.
At dett ML skal bety 1050 er høist rimelig.
Disse stener er i sin tid reist av pilegrimmer for å angi det halve av veien mellom Oslo og Nidaros.
Rendalens to kirkesogn( Ytre og Øvre Rendal) nevnes i Oslo kapitelsbok som i Jens Nilssøns visitasbok og i den såkalte stiftsbok.
Ytre Rendalen kirke var INNVIET TIL APOSTELEN PETER, og den hadde et bekjent bilede av Jomfru Maria eller en annen helgen, hvortil folk valfartet fra de nærmeste bygder.
Kirken i Øvre Rendalen var INNVIET TIL ST. SIMON OG KALDTES ENNU I 1616 FOR ST.SIMONSKIRKEN.
Den gamle altertavle forestillende de fire evangelister utskåret i treet kan godt være fra den katolske tid likesom en annen gammel tavle med årstallet 1680 og en basunengel på hver side av årstallet samt en uleselig(utvisket) inskripsjon.
Her vises også veier i fjellet efter pilegrimstogene, og sagn lever på folkets mund om de tider, da den skjønne Rendalen var gjennomgang til og fra ST Olafs gyldne skrin i domen i Nidaros.
Aamot var hovedsogn en tid efter reformasjonen med de to gamle katolske sogn Stor - Elvdal og Rendalen til annekser.
Lille - Elvdalen blev først eget sogn i 1862 med Folldalen til anneks.
Tynset derimot er et meget gammelt sogn. Den første (og eneste katolske) kirkvielse vi har rede på i Østerdalene er innvielsen av en kirke i Tynset 1211.
Den blev innviet av erkebiskop Thore fra Nidaros, under hvis erkestol Nordre Østerdalen da hørte; men det er ikke sagt, at det var den første kirke på stedet. Den var bygget av reisverk(stavkirke) og var innviet til helgnerne Laurentius, Thomas(af Canterbury) og Jomfru Margareta.
Disse opplysninger stod inngravet på en vegg i kirken og Jens Nilssøn skriver(1580) herom i sin dagbok; Der i Tonsetters kircke staar udgraffuen disse ord: Anno ab incarnatione Dni MCCXI Sep - tember: Consecrata est ecclesia ista a Therricho archiepiscopo, in honorem S: Laurentij, S: Thomæ episcopi et S:Margaretæ virginis.
Therricho (Tore) var erkebiskop i Nidaros 1207 - 1214.
Jens Nilssøn forteller også om en visitas Biskob Gaute fra Nidaros foretok på Tynset i 1480.
Han skriver herom således: Fra den tid Biskob Gaute visiterede det Gjeld Tonnesetter som er mere end hundrede Aar siden, haffuer her indtil ikke nogen Biskop visiteret.
Gaute var erkebiskop over Nidaros 1474 - 1510.
Kirken på Tynset var imidlertid neppe eldre enn kirken i Tyldalen, der nu er anneks til Tynset, men som før var hovedsognet.
I allefall er Tyldal anført som Houffuet Kircke med sine annexer Queckne, Tøndsetter oc Vindgild straks efter reformationen og der er sikkert for en meget gammel bebyggelse i Tylldalen( Tyslardal, Tusse - eller Trolddalen). Der skal ennu finnes levninger: en av brede planker sammensatt krakk med mange utskjæringer, brukt til brudestol, en utskåret altertavle med et maleri av den korsfestede og en likeledes utskåret stol(Prestestolen kalt) - alt sammen måskje arveminner fra de katolske dager.
Kirke og prestegård i Tyldalen omtales i dokumenter fra årene omkring 1520.
Biskop Bang skriver herom i den Norske Geistlighet 1536 - 1600 : I stiftsbogen og hos Jens Nilssøn(1580) opføres kirken i Tyldalen som hovedkirke med annekserne Tønset, Kvikne og Dal eller Vingelen.
ENDNU I 1604 OPPFØRES GAARDENE I TØNSET, LILLEELVDALEN, KVIKNE OG TOLGEN UNDER OVERSKRIFTEN: TYLLDAL SOGN MED SINE AANNEKSER.
Det kan formodes at Tyldalen i Katolsk tid hørte til Hamar,mens Tønset hørte under Nidaros.
Da så Tønset ved Reformationen også gikk over til Hamar stift blev det( Tilligemed Kvikne og Vingelen) forenet med Tylldalen som hovedsogn, da der fra eldre tid fantes baade prest og prestegaard.
Det viste sig snart uhensiktmessig, at presten bodde der i en utkant av det store Gjeld, og så blev han flyttet til Tynset.
Tønnset måtte vel være hovedsogn i 1580, da Jens Nilssøn holdt visitas der og ikke i Tylldalen.
Jens Nilssøn udbad sig også gjennom herredagen kongens afgjørelse af dette spørsmål, så han kunde vite om han skulde visitere der eller ei:
Effthertj adt thett gjeld Thønneseth ligendes øverst i Østerdallen emellem Thrundhiem och Hammer haffuer thilforn werit ett annexe thill Opdall wdj Thrundhiems sticht, hvilcket thett jcke nu er, men haffuer sinn egen sogneprest, som er wdj Opslo ordineritt och forskichet thild, och same gield ligger under Hammers forlenige, tha understaar seg eligevell samme och formener, at forne gield Thønnetetther skulle høre til Thrundhiems stigt, hvorfore superintendenten er begierendis ett svar herpaa, om hand skal visitere ther eller jcke.
Fra kongens side blev der ikke gjort nogen forandring i det hævdvundne forhold.
Nogle aar før(1575) havde fogden kristen Søfrenssøn tat fra Kvikne annexkirke, kalk, disk og andre ornamenter undtagen klokkene i støpulen.
fra Dals kirke hadde han røvet otte kjør og al anden eiendom undtagen to klokker og en gammel messehagel.
Hvad de to nordligste sogn Kvikne og Tolga ellers angår, har de også sine levninger og sine minner.
Kvikne er i grunnen en meget gammel bygd med gravhauger og med sagn om slag( av en kong Øistein).
Gården Bjørgan som var prestegaard like til 1860 kalles prestgardr i 1578 og var sikkert bostedet for de katolske prester i Kvikne.
Tolga hovedsogn eksisterte ikke før reformasjonen, og den første kirke der blev oppført 1688; men Vingelen hadde kirke i den katolske tid, der finnes ennu i kirken oppbevart lysestaker, røkelseskar av legeret messing samt en jernring, Olavsringen, fra de gamle kirker.
I Os blev der bygget kirkei 1642.
Folket i Dalsbygden og hele nuværende Os og Røros gjeld sognet opprindelig til Aalen.
Drevet av Rendalen Historie