Smågløtt inn i Østerdalens historie.
Kilde: Østerdølen.
Mandag21 august 1933.
Nasjonalbiblioteket.
Av: Bjørn Frå Landet.
Østerdalen er vel av de landskaper som er minst omtalt i Norgeshistorien.
Gresgrendt og avstengt lå dalen der i århundreder --- bebodd av et jeger og fiskerfolk, merket av fattigdom og enslighet.
Skogen hadde ingen annen verdi enn at den skaffet bygningstømmer og ved --- og var oppholdssted for viltet.
Litt efterhvert blev jo dalen mer dyrket --- og skogen salgbar --- men da var de brede bygder på Hedmark og nabodalen Gudbrandsdalen ryddet og bygd for århundrer siden.
Det er dette at vi kom så sent med som gjør at Østerdalen er så lite omtalt i historien.
Her var ingen kjente ferdselveier hvor Høvdinger og høie prelater ofte for --- som f. eks. i Gudbrandsdalen.
Og sålenge Østerdølene var fattige jegere, tellet de ikke stort på tingstedet, der folk fra de rike flatbygder og de fruktbare daler møttes.
Et og annet gløtt inn i Østerdalen gir da likevel historien.
Jeg tok for mig et av de største historiske verker vi har --- og bladde mig frem til hva det har og si om Østerdalen --- her kommer et og andet av disse gløtt:
Første gangen jeg ser Østerdalen nevnt er i et stykke om Æserne --- avgudene.
Her står det at guden Ull var svært ansett i Østerdalen.
Ull --- Sifs sønn --- var en veldig kjempe og en utmerket bueskytter og skiløper.
Intet under at de gamle Østerdøler tok ham til Yndlingsgud --- de trengte til krefter --- og å kunne bruke skiene og buen --- når de for på jakt i skog og på fjell.
"Næste gløtt" forteller at selveste Kong Olav Haraldsøn den hellige besøkte Østerdalen .
Han traff uventet på Skyldfolk her --- Ragnhild som var gift med Raud.
De holdt gjestebud for Kongen og bevertet ham på det prektigste --- så det fantes da velstående folk i dalen vår dengang også.
Ragnhild var datter til Opplandskongen Ring --- Raud var født i Sverige --- sønnene deres Dag og Sigurd --- blev Kong Olavs menn.
De hadde litt av den sjette sans disse guttene sier sagaen.
Hvor Raud og Ragnhild bodde hen er ikke godt og vite --- Østerdalen er stor --- men siden sagaen om dem nevner Hedmark som nokså nær --- later det til må de vel ha bodd i Elverum eller Åmot.
I 1272 gav Magnus Lagabøter sin eldste sønn Erik Kongenavn --- den yngste fikk en del landskaper i len --- deriblandt Oplandene med undtagelse av Østerdalen.
Fra slutten av det trettende århundrede har vi en beskrivelse av pilgrimsveiene til Nidaros.
Den fornemste begynte i Skåne --- den bøide gjennem Eidsskogen og Trysil inn i Østerdalen.
Ved eidsskog kirke skal der ha stått et stort kors til minne om at Hellig - Olav hadde opholdt sig der i 1029 på flukt til Gardariket.
I Rendalen skal der ha stått et hellig billede --- muligens der som stenen står ved Akre og markerer midtveis mellom Oslo og Nidaros.
I denne sten var der hugget inn et kors.
Disse kors, stener og billeder forrettet pilgrimene sin andakt ved.
der pilgrimene slapp hestene sine på beite, kaller de enda stenene "munkebett".
Like til begynnelsen av forrige århundrede hadde Rendølene stor respekt for disse "munkebettene", de mente det lå dokumenter i Nidaros som forbød å inngjerde dem.
I 1527 hadde Østerdalen fine fremmede --- nemlig "Daljunkeren" fra Sverige.
Det var en stallkar som gav seg ut for Sten Stures sønn.
Han prøvde og samle Katolikkene i Sverige om sig og styrte Gustav Vasa fra tronen.
Efter mange eventyr blev Junkeren henrettet i Rostock i Tyskland.
Han hadde besøkt erkebiskopen i Nidaros da han kom gjennom Østerdalen den gangen i 1527. Året etter falt hans hode for øksen.
Fra 1561 - 1567 var Kristiern Munk til Toberup lensherren til Østerdølene .
Han var Slottsherre på Akershus under syvårskrigen og forsvarte sig tappert mot Svenskene.
Østerdølene hadde sine Hekseprosesser dem også --- som andre landskaper.
I 1638 blev en Maren Lauritzdatter anklaget for "signen".
I 1670 blev Kirsten Moen av Rendalen --- hennes datter Ingvild Knudsdatter og den 80 årigen Karen Nordset anklaget for trolldom.
De skulle ha forsvoret sig til djevelen og vært på blåkollen med ham --- satt vondt på naboenes krøtter osv.
Anklageren var den 11 årige Karen Knutsdatter, Kirsten Moens egen datter.
Av underretten blev de anklagede dømt til å brennes levende.
Overretten frifant dem.
Da blev det vel hett og være Karen.
I 1646 innfant Østerdalsfogden sig på Akershus hos stadtholder Hannibal Sehested med et brev fra bønderne i Idre og Særna .
Disse bygder var blitt Svenske ved et dristig kup av presten Daniel Bushovius.
Sehested hadde skrevet til bøndene i de erobrede bygder at de hadde værsågod og bli Norske igjen snarest mulig.
Brevet blev opplest på prekestolene i de to bygders Kappeller .
Bøndene svarte at de mer enn gjerne ville blive Norske, hvis Norskekongen kunne forsvare dem mot Svenskene.
Det var dette svar Østerdalsfuten kom med.
Sehested likte det ikke.
Østerdalsfuten fikk pålegg om ved næste affecerer eller andre bekvemmere middel lade tage disse anførere( de åtte underskrivere ved hodet).
Stakkars bønder, de var sannelig mellem barken og veden.
Bygdene blev Svenske.
Den 1 mars 1582 fikk Kronen en vakker gave .
Fru Gyrvild Fadersdatter Sparre forærte den 550 garder.
Flere av disse lå i Østerdalen.
1658 var et kritisk år for Norge.
Trondheims Len var blitt Svensk.
Norge var revet tvert av --- det var bare et tidsspørsmål når Svenskene tok resten.
Statholder Jørgen Bjelke la en plan om og ta igjen Trondheims Len.
Oplendingene har sin store andel i øren for at det lyktes. Regimentet vårt var såvidt oprettet, nå tentes krigsvardene og budstikken gikk.
Generalmajor Georg Reichwein rykket oppgjennem Østerdalen med en avdeling av det nydannede regiment --- som snart skulle stå ovenfor de øvede og krigsvante Svensker.
På Tynset delte avdelingen sig .
En mindre avdeling sendtes over Kvikne --- Reichwein gikk med hovedstyrken over Røros.
Reichwein s tropper besto av Hedemarkinger og Østerdøler.
Under den store Nordiske krig rykket den Svenske general armfeldt inn i Trøndelagen, de ventet ham nedover Østerdalen også .
General Luzow kastet da ut den plan at Generalmajor Gaffron straks skulle begi sig til Kristianfjell festning i Elverum med 4 Bataljoner --- og så rykke oppover dalen mot svenskene.
Det blev ingenting av. Svenskekongen --- Karl den 12 --- falt ved Fredrikssten --- og Armfeldt for heim med sine Kardinger --- men frøs ihjæl på Tydalsfjellene.
Den almindelige landskommision s innberetning av 1661 forteller om skogene i Østerdalen: I Østerdalen finnes der vel på sine steder nogen tømmerskog --- dog ingen masteskog som utbringes kan "formedelst berg og fosser".
Kommisionen foreslår at al hugst på Østsiden av den store elv Glumen må forbydes, likeså efter alle tverråer som kom østenfra til Glåma.
Her måtte det stå store trær så vi hadde noen rugger å felle at veiene med når Svenskene angrep oss sa Kommisionen.
"Hærbråter" var den tids skanser og piggtrådsperringer.
De var nok ikke lette og passere heller --- især når de var besatt med gode skyttere.
Sagtømmer var det nok av i Østerdalen sier kommisionen.
Det er da heldigvis att nå enda.
1739 var et av de verste "grønår" i manns minne, i den såkaldte sommer fikk mest ingen modent korn i dalen.
Vinteren efterpå snødde Østerdalen så og si ned --- det var en av de frakeste snøvintrene vi har hatt.
Om våren kom flommen og runderte verre enn verst.
Hårde tider har vi døiet.
Efter slike fæle "grønår" drog mange Østerdøler nordover til Trøndelag og bad om mat.
Ei reiseskildring fra 1763 forteller om Fredrikstad at derfra utskipes mye planker --- som for det meste regner Solør og Østerdalen for deres fedreneland.
En lignende skildring fra 1779 forteller at "bøndene i Østerdalen tar megen del i Europas politiske forhold ---------- --- ---- komme fra kjøbenhavn, før de straks hadde ved hånden en mengde spørsmål om den nuværende krigstilstand. Prinsen, Østerik, Russland og Tyrkiet ---- alt var dem av viktighet ---- men i særdeleshet tvisten mellem England og dets kolonier ( nordamerikanernes frihetskrig ). Alle var Engelsksinnede ---- formodentlig forde til england avsetter den største del av sitt tømmer og sine bord; thi dette syntes dem dog å være det viktigste.
Oss bragte politikken den fordel, at den skaffet oss raskere hester, og ved de politiske diskurser erhvervet vi oss mangen gang bøndernes gunst.
I en reiseskildring fra 1812 fortelles om martnen i Kristiania, det vanket også Østerdøler der.
Fra Østerdalen ved Svenskegrensen "ser man et folkeferd av høiere sving" sier forfatteren" --- "men også på deres klædedrakt sees det at den er lånt fra naboene".
Forfatteren heter Leopold Von Buch --- formodentlig en Tysker --- det var ikke dårlig.
Samme forfatter omtaler Østerdølene senere i forbindelse med Målselvsdalens og Bardodalens kolonisasjon.
Det er dyktige rydningsmenn Østerdølene sier han, " som alle avsidesliggende folk er de svermeriske og ingensteds har svermeren Hans Nilssøn Hauge vunnet så varme tilhengere som da han gjestet disse nybygder i året 1800, fortsetter han.
Men Haugianerne --- eller leserne --- fører et stille husliv og fremmer husflid.
Bevegelsen har gjort menneskene bedre sier Buch.
I 1755 deltes Akershus amt i to ---- Akershus Amt og Oplandenes Amt.
Den 27 April 1781 deltes Oplandenes Amt i to ---- Hedmarks Amt og Kristians Amt.
1771 og 1772 var "grønår", kornet frøs 18 august og 4 september.
I Rørostraktene betaltes en våg korn med 5 1/2 Ort.
Blodgangen la mangen Østerdøl i graven.
En hel del strøk nordover til Trøndelag for og redde sig fra hungersdøden.
Det første kornmagasin ble oprettet i Fron, Gudbrandsdalen, i 1778.
I 1786 fikk Østerdalen sitt første.
Den fryktligste flom Østerdalen har hatt, var i 1789.
Det var en regnflom --- midtsommers. Den slukket varmen på høistuåren på Evenstad i Stor Elvdal ( se på flommerket ved veien straks søndenfor stor Elvdal Hovedkirke).
Høistuen lå i annen etasje.
En mengde hester og krøtter druknet i fjellhavnegangene.
Den minste siklebekk vokste opp til en rivende rasende å(elv).
Skaden ble taksert slik:
ELVERUM: 23 GARDER OG 2 PLASSER TATT SKADE, KRØTTERBESTANDEN MINSKET MED 14 HESTER OG 138 STYKKER KVEG = 7790 RIKSDALER.
ÅMOT: 30 GARDER OG 5 PLASSER SKADET 19 HESTER OG 160 STORFE OG 240 SMÅFE MINDRE = 14,081 Daler.
STOR - ELVDAL: 16 GARDER SKADET 56 HESTER SKADET, 435 STORFE OG 691 SMÅFE MINDRE ENN ÅRET FØR = 47,580 DALER.
RENDALEN: 21 GARDER: 57 HESTER, 315 STORFE OG 545 SMÅFE MINDRE = 2948 DALER.
TYNSET: 47 GARDER, 71 HESTER, 405 STOR FE OG 961 SMÅFE = 18,819 DALER (ANNEXENE, DERIBLANDT ALVDAL MEDREGNET).
KVIKNE: 36 GARDER, 27 HESTER, 194 STORFE, OG 359 SMÅFE = 4031 DALER.
TRYSIL: 39 GARDER, --- 1353 DALER.
Det kan vel ikke være og forstå slik at alle disse dyrene druknet, men da flommen var i vinna, fløt vel mesteparten av Østerdølenes Høi avsted med Glåma --- og besetningene måtte reduseres.
Den samlede skade i Østerdalen var taksert til 96,602 Daler -- derav faller nesten det halve på Stor Elvdal --- så her fikk de da vite av "Ofsen" --- som Gudbrandsdølene kalte flommen.
Noe meneskeliv gikk det vist ikke i Østerdalen.
Fryktelige skogbranner har herjet Østerdalsskogen gjennem tidene. En kan vel ikke komme på en eneste flekk uten at det har brent der både en og kanskje flere ganger.
Etatsråd N. Collin var medlem av en rydningskommision for Østerdalen, antagelig sist på 1700 tallet.
Han forteller at det hendte fleregange på befaringen at han på en dag kunde se 4 - 5, store skogbranner --- av hvilket somme varte hele uker.
Men bød ikke folk til å slukke ?, jovist --- men husk på hvor lite folk det var --- og hvor sent og tungvint det var og komme frem.
Det brant nok som oftest til regnet slukket.
Kristen Pram har en livfull skildring av Grundsetmarten i 1806. seks - åtte tusen mennesker møttes og omsatte varer for flere tønner Guld.
"Hele egnen gjentones av musikkk av alle slags instrumenter, sang og støi.
Hvert bygdelag har sine nasjonaldrakter, der kokes kaffe og tevann og lages pons --- og folk morer sig og snyter hverandre --- især når det går utover den ærlige "fjellbo" sier han.
Det er mye fyll og ukvemt der og det var bedre de la ned marten og bygde op att Hamar by, sier Pram.
"Erliens marked" som var bestemt til å avløse Grundsetmarten kom aldri til å spille noen stor rolle. Det blev flyttet til Tynset i begynnelsen av det 18 århundre.
Grundsetmarten har vært seiglivet, hvor mange ganger den er avdømt med livet vet jeg ikke, men lever gjør den.
I førsten av Februar 1814 kom Prins Kristian Fredrik kjørende nedover Østerdalen, han var på rundreise for og undersøke folkets stilling til Kieler freden.
Her i stor Elvdal overnattet han på Nordstu - Vestgård.
Østerdølene, som alle de andre nordmenn, nektet og godkjenne Kieler Freden --- og var villige til å ta følgerne.
På Rikstinget på Eidsvoll hadde Østerdalen en representant --- Lensmann Ole Olsen Evenstad.
Presten Nicolai Wergeland sier om ham:
En kjempe av en Østerdøl med større forstand enn kjemper pleier og ha.
"Stort hue" lite vett, sier et gammelt ordtøkje i dalen.
På det første overordentlige storting i 1814 --- hvor det skulle avgjøres om krigen med Sverige skulle fortsettes , blev det opplest en plan av Oberst og Generaladjutant Rode.
Om Elverum skanser blir tatt av fienden sier han, så nytter det nok ikke for svenskene og komme opp gjennem Østerdalen --- "DET ISOLERTE ØSTERDALEN VIL KUNNE LIGNES MED LØVENS HULE, HVOR ALLE FOTSPOR KUN VISTE INNGANGEN, MEN INTET VITNET OM UTGANGEN".
Det var nok ikke rare bilveien nordgjennem dalen den gangen.
Dette er naturligvis ikke alle gløtt inn i Østerdalens Historie --- det er bare hvad jeg har funnet i et enkelt historieverk.
Andre verker har fler.
Bjørn frå Landet ( Oskar Kristian Bjørnstad, Stor Elvdal ).
Fortsettes.
Drevet av Rendalen Historie